Katalogtekst skrevet av Tiril Schrøder og Elise Storsveen til utstillingen oculus i Porsgrunn Kunstforening 2012
Rosemaling i komposten
Bente Bøyesens malerier fremstår som organiske; som levende form i stadig bevegelse. Bildenes språk er preget av en penselføring med "svung", og tematikken dreier seg ofte rundt jord og planter. Naturen er hele tiden til stede, både i kontrollert form som elementer fra hageanlegg, og som den ukontrollerte urskogen. I maleriene på denne utstillingen er det to hovedmetaforer som går igjen i tema og arbeidsmåte; rosemaling og kompost.
I flere av bildene til Bøyesen finner vi abstraherte, men gjenkjennbare hodeformer sentralt plassert. De er omringet av, og noen ganger fylt med, mer organiske linjer og figurer som trenger seg slyngende inn og ut av de ulike områdene i bildet. Disse minner ofte om blader og blomster, mens noen ganger er de bare kruseduller som slynger seg selvsikkert rundt hverandre. Disse blad- og planterankene henter sin form og bevegelse fra rosemalingstradisjonen. De viser tydelig Bøyesens inspirasjon både fra rosemaleriet, som en viktig del av Telemarks folkekunst, og fra rosemalingens egne forbilder i europeisk barokkmaleri.
Noen steder kan man også spore bruk av gamle marmoreringsteknikker i maleriene. Linjene i marmoreringen kan minne om blodårer, men også om elveløp på kart, slyngplanter og grener som krysser hverandre. Men aller mest minner marmoreringen om øyets blodårer og bildene vi får på netthinnen når øynene lukkes. Bøyesen får alt dette levende og organiske, blodårer, kruseduller og planteranker, til å blande seg i tilnærmet abstrakte malerier. Når vi ser på det abstrakte leter vi etter, og finner, former vi nesten gjenkjenner fra verden rundt oss. Vi opplever en følelse av å se noe vi kjenner, men ikke kan formulere helt hva er.
Som nevnt er det i tillegg til tradisjonen fra rosemaleriet en annen metafor som er viktig i Bøyesens kunst; komposten. Komposthaugen er et mørkt, varmt, kaotisk og fuktig økologisk system der alt beveger seg tilbake til sin opprinnelse. Det døde og organiske brytes ned ved hjelp av tid og varme. Det som en gang var levende planter havner i komposten når vi mener de ikke gjør nytten sin i hagen mer, ikke lengre er dekorative eller spiselige. Først går nedbrytingen raskt, deretter starter den langsomme prosessen hvor hagens forskjellige forkastede og ubrukelige enkeltting blandes sammen og går over i en ny, felles form: Jord. Det er da den næringsrike, friske og godluktende jorden skapes. Jord er ikke bare én ting, jorden vil alltid være individuell ved at den preges av det opprinnelige materialet den er laget av. På samme måte vil et maleri alltid være preget av hva som er blandet sammen, av kunstnerens valg av materialer, farger og teknikk, tanker og prosess.
I hagen bruker man kompostjorden til jordforbedring; vi blander kompostjord i den allerede eksisterende jorden for å få bedre levekår for plantene. Hagen er natur under kontroll. Men selv om komposten er planlagt av hageeieren, representerer den det ukontrollerte ved naturen. Det er her naturen jobber ut i fra egne premisser; det altoppslukende, brutale og skapende.
Hos Bøyesen overføres prosessen i komposten til kunsten og mennesket. I maleriene er hjernen, plantene og kompostbingen vokst sammen. Hva er det som skjer når vi blander inntrykk, kunnskap og idéer i vår egen hjerne? Hva skjer når dette lagres, ristes rundt, deformeres, brytes ned og blandes, oppstår det noe nytt og samlet?
De ulike elementene i Bøyesens bilder er ikke passive eller alene; de beveger seg og samhandler; og utvikler seg fra en form til en annen. Øyet beveger seg gjennom formene og retningene i bildene: Man kan ikke alltid helt gjenkjenne hva de ulike elementene er; men de samhandler med hverandre allikevel, og lager en helhet sammen. En helhet som kan være litt som den litt grumsete, hit- og dit-slyngende, delvis tilfeldighetsstyrte måten de fleste av oss tenker på.
I hjernen samler vi mengder av informasjon og inntrykk, halvdøde ideer og forkrøplede tanker, ønskede og uønskede assosiasjoner i en prosess vi ikke har helt kontroll over. Og som i komposthaugen ligger de der og brytes ned sammen, blander seg og blir til noe nytt, noe som gir grobunn for ny fremvekst av tanker og ideer. De nye ideene kommer kanskje ikke fra klare logikkrekker, men fra sammenrasket og sammenrørt gjenbruk, preget av materialet de kommer fra, selv om det opprinnelige opphavet og utgangspunktet ofte er uklart også for oss selv.
Både i komposthaugen og i hjernen kan destruksjon fungere som positiv aktivitet. Ikke destruksjon i form av spektakulære eksplosjoner, men som langsom nedbrytning, så sakte at man nesten ikke legger merke til det. En destruktivitet uten filmens forførende underholdning, men saknet ned til et langt, utdratt øyeblikk, der ødeleggelsen er kjedelig, og samtidig forutsetningen for at noe nytt kan vokse frem.
Det er denne positive, langsomme destruksjonen som vises i Bøyesens arbeider, der hjerne-komposten er utgangspunkt for videre organisk bevegelse og utvikling.