Den kalde vinden, og den varme

Anmeldelse i Morgenbladet
2006

Delta
Galleri Semmingsen Oslo

"I Bente Bøyesens malerier blåser det med vekslende vindstyrke, i flere retninger samtidig."

Og så finnes det dem som har forstått det: at maleriet ikke nødvendigvis imiterer noe organisk, men faktisk er noe organisk. Noe som uansett rykker frem for egen maskin, uavhengig av skiftende tider. Ofte oversett, neglisjert eller ignorert. Iblant går det flere tiår uten at noen i det hele tatt bryr seg. I dag later maleriet i alle fall til å være på plass igjen, som en logisk viltvoksende motpol til den mer kontrollerte svart-hvite og oppdaterte konseptkunsten – og det er bra, for vi trenger begge deler. Ja, for all del, vi trenger mye annet også. Sigaretter, for eksempel. Og kaffe.

Appetitt. Og så finnes det dem som har en klokkeren følelse for timing. Når Bente Bøyesen åpner sin utstilling på Galleri Semmingsen den første vårdagen i Oslo, er det nesten litt for perfekt. Maleriene virker ufravikelig som om de har sitt utspring rundt midten av april, midt i en føkket landskapstradisjon som er blitt skjøvet ut til kanten av abstraksjon. Ofte over den. Og svart-hvitt er det altså definitivt ikke. De klare fargene og de svimlende kontrastene og den frodige utførelsen peker også mot midten av april, den tiden da man slenger planløst omkring, preget av det halvt bevisstløse søvngjengerblikket man har dratt med seg siden oktober, og som brått og hjerteskjærende eksploderer i like deler berusende forelskelse og en rasende appetitt på absolutt alt. Omtrent. Eller kanskje ville det sett helt annerledes ut for et halvt år siden. Og kanskje finnes landskapet strengt tatt bare i min forskrudde fantasi, men organisk er det i alle fall under enhver omstendighet.

Vårvind. Det eksepsjonelle her er ellers at det naturlyriske anstrøket overlever et møte med denne for tiden uvanlig gretne og bistre kritikeren (som svetter elver i sine lite tidsmessige vinterklær, en ti kilos skinnjakke som irriterende nok føltes helt relevant for bare noen timer siden), til tross for en nesten total mangel på mørke undertoner. Kanskje fordi anslaget oppveies av en sverm ulike nyanser av lys. Eller det kan være fordi det ser ut til å blåse med vekslende vindstyrke i disse bildene, iblant i flere retninger på samme tid. Følelsen er så påtakelig at når et enkelt bilde ikke viser noe tegn til bevegelse, oppfatter jeg det først og fremst som vindstille – og strengt tatt er det ikke ofte jeg tenker på noe bilde som først og fremst vindstille, faktisk. Det er så avgjort en virkning av utstillingen som helhet. En svikefull vårvind, snart kald, snart varm, trekker også inn gjennom døren og gjør oss trolig litt forkjølet på sikt.

Venterom. Velviljen min kan også skyldes de lysfenomenene som kan oppstå når man våkner under en busk i parken med dundrende hodepine og dårlig ånde en dag på forsommeren, fenomener som her har fått et fintfølende uttrykk – like skarpt og nådeløst som opplevelsen faktisk kan være. Men den kan også bero på – og det holder jeg for det mest sannsynlige – følelsen av at dette egentlig dreier seg om malerens entusiasme over selve det å male, noe som her trenger gjennom med den største selvfølgelighet. For disse maleriene utgir seg tross alt ikke for å være noe annet enn det vi faktisk ser, absolutt alt forblir hinsides ordene, som en slags instrumentalmusikk for øyet, som peker mot et sted der rødt møter grønt på himmelen og vibrerer ekstatisk. Ingen slagord, program, manifest eller hidden agendas. Bare dette, og en mild bris. Det finnes dem som mener at denslags mest hører hjemme i pseudohippe Grünerløkka- restauranter – Trauma, Fru Goebbels, og alt hva de nå heter – og i sykehuskorridorer – trauma der også, for det meste – men selv er jeg oppriktig talt ganske svak for slikt, samme hvor det henger. Selv om jeg i venterommenes og kaffebarenes monotoni som oftest bare fester meg ved et lite, spesielt vilt utført parti i bakgrunnen, og ikke hele bildet. Men det gjør jeg altså her. 

Tommy Olsson